1% til bistand – 100% valgflesk

At regjeringen nå lover 1 prosent av BNI til bistand sier mer om SVs problemer enn om reell solidaritet med verdens fattige.

Kristin Halvorsens lykkelige åsyn lyste i går fra Dagsavisens forside: ”Endelig 1%”. Endelig gir regjeringen støtte til jordas fattigste tilsvarende 1 prosent av BNI! I rene penger innebærer det 2,5 milliarder ferske penger til bistandssektoren! Hurra!

Det er ingen tvil om at bistand har uttrettet – og uttretter – mye som er veldig bra. Investeringer i utdanning, infrastruktur og utvikling er svært positivt og mange steder helt nødvendig. Men samtidig knyttes det mange problemer til bistand (som skribenter på Minerva.as tidligere har satt fokus på), problemer regjeringen hadde vært tjent med å ta inn over seg før de sprutet ut enda mer penger.

I de verste tilfellene fører bistand med seg negativ utvikling. Bistandsindustrien konkurrerer seg imellom om prosjekter. Organisasjoner ”på bakken” kan være mer eller mindre korrupte og bidra til å svekke legitime politiske strukturer som heller burde sørget for utvikling. For land som får store deler av sine budsjetter knyttet opp til bistand, svekkes insentivene for å sørge for reell demokratisk og rettsstatlig utvikling.

Selv SVs ”Superminister” Erik Solheim innrømmer at det er knyttet flere problemer til dagens måte å gi bistand på, og sier blant annet at Norge: ”har bidratt til en korrupsjonskultur”.

Økte midler til bistand kunne vært positivt. Det burde vært positivt. Hadde regjeringen troverdig kunnet si: Vi har snudd og vendt på måten vi driver bistand på, og har identifisert hvordan mer penger endelig kan brukes på en effektiv måte, tiden er nå inne for å øke bistanden – da hadde vi applaudert regjeringens beslutning. Men det er ikke slik en rødgrønn regjering i gallupproblemer tenker. I stedet for resultater fokuserer regjeringen på et symbolsk prosenttall. Det forblir uklart hvem som tjener på økningen: SV, bistandsorganisasjoner, eller verdens trengende. På litt lengre sikt er kanskje svaret: Ingen av dem.

Det er forøvrig interessant å se hva de bevilgede penger til bistand konkurrerer med. I år ga regjeringen bøndene 1,9 milliarder i økte midler. Nå gir de 2,5 milliarder mer til bistand. I revidert statsbudsjett i år ble det gitt 143 millioner mer til forskning. Her får altså forskningen 3 promille av den totale budsjettøkningen.

At det lukter valgflesk av dette er neppe tilfeldig. På meningsmålingene vaker SV rundt 6 prosent, og er nå et parti på størrelse med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Drømmen om å være et sentralt mellomstort parti på rundt 15 prosent faller i grus. Utsiktene etter valget neste år er negative – få, om noen, tror at SV vil inngå i en ny flertallskonstellasjon.

Og problemene skyldes i stor grad at deres egne saftige løfter var umulige å innfri. Selv Dagsavisens Arne Strand innrømmer at ”SVs vei til Soria Moria er brulagt med brutte løfter fra tida som opposisjonsparti”. At Kristin Halvorsen i sin tale til landsstyret på tirsdag forsøker å gjøre den stadig voksende Frp/Høyre-konstellasjonen til sin fordel – fordi kontrastene og motsetningene da blir tydeligere – og overbeviser gjengen om at de fremdeles kan vinne valget, virker som et tilfelle av fornektende illusjoner på vei mot en varslet undergang.

I en slik situasjon er det svært positivt med gladnyheter om hjertesaker. Og det er 1% av BNI til bistand for SV. Men faktum er at regjeringen velger å gyve løs med haugevis av milliarder innenfor et felt de selv har innrømmet at ikke fungerer godt nok.

Da synes gårsdagens 1%-erklæring mer å være et utslag av SVs bekymring om egen valgoppslutning enn en regjerings velgjørende godhet med verdens fattige.


Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 21. august 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=210820080913204373&magasin=ja