Det sivile samfunns selvstendighet

Aldri har så mange brukt tid på frivillig arbeid i Norge. Det betyr ikke at det sivile samfunns helse er på topp.

Onsdag avholdt tenketanken Civita frokostseminar om det sivile sammfunn, foranlediget av Håkon Lorentzens nye bok Moraldannende kretsløp. Stat, samfunn og sivilt engasjement. Til stede var Lorentzen, Trond Giske, kulturminister og ansvarlig for Stortingsmeldingen ”Frivillighet for alle”, og Olemic Thommessen, Høyres kulturpolitiske talsmann. Debatten var interessant, og det ble formulert sentrale utfordringer for frivillige organisasjoner og det sivile samfunn i Norge. Blant annet var det oppmuntrende å høre Giske nærmest beklage Arbeiderpartiets gamle synder på området, når han presiserte at de i dag i langt større grad forstår forskjellen på det sivile samfunn og markedet. Velkommen etter.

Det er likevel tre punkter som ikke ble nevneverdig aktualisert i debatten, men som er helt fundamentale i arbeidet med å styrke det sivile samfunn i Norge.

1. Politisk engasjement: Lokalt politisk engasjement er en svært sentral del av et velfungerende sivilt samfunn. Ved lokalvalget i år stemte 61,2 prosent av de stemmeberettigede, hvilket er en oppgang fra 59 prosent i 2003. Dette er fremdeles historisk svært lavt. Ikke siden 1922 har tallet vært under 60 prosent, og det var ikke før 1987 at det duppet under 70 prosent. Én side av dette er lokalavisene. Da Ingar Sletten Kolloen saumfarte 70 av dem tidligere i år var konklusjonen ”Kos, kos og atter kos”. Selv om det gis ut 220 avistitler i Norge er det svært få steder med konkurranse mellom dagsaviser. Knut Olav Åmås fulgte opp med å karakterisere lokalavisene som redde for å skape splid, som feige.

Det kan være mange grunner til dette, men en sentral årsak må være at kommunenes politiske ansvar gradvis er svekket. For å styrke sivile samfunns politiske side må det overlates større myndighet og beslutningsansvar til kommunene. Formålet må være å stimulere til fremvekst av lokale politiske bevegelser og gi muligheten til en levedyktig, kritisk lokalpresse.

2. Økonomisk autonomi: Vi har, uten tvil, en svært sjenerøs stat. En stat som gir penger til veldig mange formål, en stat med en kirke- og kulturminister som er halvgud både for undergrunnsrockerne og bedehusbesøkende. Som Lorentzen påpeker: Når to frivillige organisasjoner møtes, diskuterer de forholdet til staten. Statens giverglede er vel og bra, og stimulerer til mye frivillighet (f.eks. verdenstoppscore hva gjelder timer brukt på frivillighet). Samtidig er det tvilsomt i et maktperspektiv. Hvor uavhengige er organisasjonene?

Økonomisk autonomi er viktig i et uavhengighetsperspektiv. Her må man overlate mer av styringen av midlene til det sivile samfunn selv. At Giske foreslår at 5 prosent av midlene skal kunne øremerkes av den enkelte ”spiller”, er bra. Men hvorfor skal statsråden i det hele tatt bestyre fordelingen av tippemidlene? Selvfølgelig ville det bli masse bråk og det ville tvunget frem masse engasjement om de frivillige organisasjonene selv måtte fordele midlene, men er ikke det en nødvendig del av et sivilsamfunn preget av demokrati?

Videre må det sivile samfunn ta et større ansvar for alternative, private finansieringskilder. Det er symptomatisk at Frivillighet Norges politiske plattform sier mye om forholdet til staten og lite om forholdet til andre mulige finansieringskilder. Dessuten er det meningsløst å måle grad av frivillighet uten å se på hvor mye private midler som kanaliseres inn i sivilsamfunnet. Her scorer Norge på bunnivå.

3. Selvstendighet og innovasjon: Til slutt må det sies noe om det sivile samfunns tradisjonelle innovative rolle. Det var frivillige organisasjoner som startet innovasjon i velferdssamfunnet, utdanningen, kulturen; viktige utviklinger som staten siden overtok. I dag er det sivile samfunns posisjon innenfor sentrale samfunnsområder svært svak. Derfor er det en verdi i seg selv at det offentlige trekker seg tilbake og slipper til private initiativ.

Det må inviteres til en mye høyere grad av private initiativ innenfor velferdssamfunnet og utdanningssystemet, og prinsippet om likebehandling mellom offentlige og private aktører må gjelde innenfor alle områder. Kun da kan vi få sektorer preget av innovasjon, utfordring, nytenkning og mange flere konger på mange flere hauger.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 22. nov 07:
http://minerva.as/?vis=artikkel&fid=1362&id=2211200713502324782&t=Det%20sivile%20samfunns%20selvstendighet