Obligatorisk barnehage

Når ble 3-åringer en ressurs SV-statsråd Solhjell skal forvalte?

I februar lanserte Aps Marianne Aasen Agdestein et forslag om obligatorisk barnehage fra 5-årsalderen. I nyeste Samtiden følger Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell opp med et ønske om å gjøre deler av barnehagetilbudet obligatorisk fra 3-årsalderen.

Det er lett å være enig i et av deres grunnpremisser: Det er viktig at barn lærer å lese og skrive fra tidlig alder. Det er viktig at de omgis av mennesker med kunnskap om og interesse i å dyrke barnas læringsevne og grunnleggende ferdigheter. Men det er merkelig at noen overhodet ikke har tillit til at foreldre og familier selv kan være utgangspunkt for en trygg læringsarena.

Minerva har tidligere kritisert den rødgrønne regjeringens prioritet av barnehager over andre omsorgsformer. At konformitet fortrenger mangfold og individuelt ansvar bekymrer ikke Solhjell, som mener at et viktig steg videre er å: ” avvikle kontantstøtta og redusere foreldrebetalinga i barnehagane.” Solhjell ser seg ikke tilfreds med at ”om lag 93 prosent av barn i alderen 3-5 år går i barnehage” – læringsarenaen når fremdeles for få.

At det både i SV og Ap-kretser er en voksende vilje til å gjøre barnehage obligatorisk er urovekkende. Med rødgrønt flertall også neste periode kan det finne på å bli en realitet.

Like bekymringsverdig er den teknokratiske ideologien som ligger bak Solhjells artikkel, en ideologi som såvidt meg bekjent er forholdsvis ny i SV.

Solhjells drøm er en ”solidarisk kunnskapspolitikk” som tar på alvor at humankapitalen er Norges viktigste verdi for fremtiden. Dermed blir mennesker og deres handlinger den viktigste kapitalen Solhjells stat skal styre, målet er å finne: ”ein ansvarleg måte å forvalte humankapitalen på.”

Implisitt i Kunnskapsministerens artikkel er altså overbevisningen om at landets 3-åringer er en ressurs han skal forvalte. Sa noen teknokratisk styringskåthet?

Det er skuffende at den sosialdemokratiske siden i SV – som nå sitter med det meste av makten – i større og større grad overtar den teknokratiske, byråkratiserende og kollektiviserende ideologien Ap til nå har vært den fremste representanten for.

Hvor er det blitt av venstresiden som – i forlengelsen av sentrale humanister som Jürgen Habermas – var skeptiske til ensretting og sentralisert overstyring av mennesker?

Og hvor er det blitt av troen på at mennesket kan ta ansvar?

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på http://www.minerva.as/ 24. april 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2404200811140721789&magasin=ja